Home > Ledelse > Hva hjelper det å være et talent hvis sjefen er blind?

October 5, 2011 | Publisert av 2 kommentarer

Hva hjelper det å være et talent hvis sjefen er blind?

| |

I barnehage og skole har du fått vite at du er unik, vårt håp og vår fremtid. Du er uovervinnelig og ingen ting kan stoppe deg. Du er enhver arbeidsgivers drømmemann eller kvinne.

Du er faglig dyktig, sosialt  intelligent, selvstendig, målrettet, humørfylt, energisk, initiativrik og innovativ. … og som klipt ut av en stillingsannonse.

Etter hver eneste medarbeidersamtale hvor mål og retning er satt kan din leder tilfreds gå sin vei i trygg forvissning om at jobben blir gjort. Til  alt hell  har du heller ikke behov for hverken luft eller kjærlighet, men rir av stormen i et tøft marked og leverer år etter år.

Men hva hjelper vel det når sjefen er både blind og døv? Ser han ikke at han har vunnet i Lotto og egentlig burde bære deg på sine hender?  Du er jo en gullgruve!

I hvertfall i egne øyne.

Her er 4 tips til deg som er et uoppdaget talent:

  1. Sjekk hjertet (eller ektefellen) for å avdekke om selvbildet ditt er i tråd med virkeligheten
  2. Be om tilbakemelding. Kanskje leder har samme syn på deg som du, men bare glemt å si det?
  3. Dersom leders syn på deg er avvikende fra ditt, be om konkrete eksempler og gode råd
  4. Hvis  alle andre, unntatt leder, har samme syn på deg som du, bytt leder

————————————-

 

Mann til kone:  Vi har så mye til felles og elsker akkurat det samme

Kone til mann:  Hva da elskede?

Mann til kone:  Jo, kjære - både du og jeg elsker meg like høyt

 

FORRIGE BLOG: Smarte sjefer serverer den beste kaffen

 

Photo credit: Andy Buscemi

Om forfatteren

Berit Bjerknes har lang erfaring som rådgiver og 'håndspålegger' for organisasjoner som ønsker uttelling for sine talent- og prestasjonsledelsesprosesser. Hun jobber i tillegg med markedsføring og er redaktør for denne bloggen. Privat er hun skribler, globetrotter og isbader i sommerhalvåret. LinkedIn: http://no.linkedin.com/in/beritbjerknes Twitter: http://twitter.com/#!/berit_bjerknes

2 kommentarer til denne artikkelen

  1. Nn October 10, 2011 - 05:02

    Godt tema du tar opp.
    Har selv erfart å ha en leder som ikke SER de ansatte. Som ikke ser sannheten.
    De som jobber jevnt og trutt i det stille, pliktoppfyllende og leverer varene, blir oversett.
    MEN den som roper høyest, eller gjør seg lekker for sjefen (les: smisker) – ja, den blir både sett og lyttet til.
    Det er faktisk utrolig hva som kan skje når en leder lar seg forlede av ansatte som kan spillet.
    For den som ikke kan spillet, eller rett og slett ikke vil nedlate seg til å smiske, smigre og smile i utrengsmål – ja, den kan bli rammet av både det ene og det andre.
    Når det er den som roper høyest som blir hørt, og som bare klager og sprer rykter om den som jobber i det stille – ja, da kan det gå riktig galt.

    Svar

  2. Berit Bjerknes October 22, 2011 - 11:06

    Det fort gjort å gi de utadvendte mest oppmerksomhet. De som er mer stillfarne er desverre lett å overse. Noen antenner og evne til å lese omgivelsene er alt som skal til for at en leder skal fange opp dette og passe på. Men siden ledere også er mennesker er det lett å fokusere på de som roper høyest, som du sier. I mitt innlegg skriver jeg imdilertidig om en litt omvendt situasjon – der medarbeidere som av og til har et selvbilde fjernt virkeligheten.

    Svar

Legg igjen din kommentar